En fin dag

Den var en gang en liten blå høne som våknet bare bittelitt bakfull tidlig en søndag morgen av at sin kjære mannemums trommet utålmodig med fingrene på dynen ved siden av henne. "Skal ikke du våkne snart?" spurte han.

Den lille blå høna gryntet til svar. Søndagsmorgener er utelukkende ment til å tilbringes i Drømmeland, et land langt bortenfor alarmklokker og masete kjærester.

"Det er fint vær idag, skal vi ut på tur?", fortsatte mannemumsen med en entusiasme i stemmen som bare speidergutter kan få når de snakker om å dra 'ut på tur, aldri sur'. Den lille blå høna tittet opp fra dyna og innså at slaget om søndagssøvnen var tapt.

De spiste frokost, tok på varme klær og kjørte til Solastranden. I løpet av denne tiden hadde faktisk den lille blå høna rukket å våkne litt, sånn at da de var fremme, var hun faktisk i stand til å svare med annet enn grynt og enstavelsesord.

Men da den blå høna så hvor fint det var på Solastranden, ble hun i fyr og flamme, og ikke rett så lite vill i nikkersen også.

Glitrende vær og mannemumsens proffe kameraføring sørget for noen ordentlig snasne bilder.


"I believe I can FLY! I believe I can touch the SKY!!!", sang den lille blå høna av full hals mens hun hoppet entusiastisk fra stein til stein.



Mannemumsen var også spretten den dagen, og minner her mest om Vigelands Sinnataggen, bare i flygemodus.


Den lille blå høna satser på VM i turn for høns sommer 2007.

Etter alle hoppe-, rulle- og vrikkeeskapadene på den fine Solastranden var den blå høna og mannemumsen slitne, og dro hjem.

Både den lille blå høna og mannemumsen var enig om at det hadde vært en veldig fin dag.